Sonia

Land: Spania
Alder: 33
Bakgrunn: Audiovisuelt fag

Hvorfor ønsket du å bli adept i SAJO?

Det var flere grunner. Først og fremst for å finne en jobb og bli bedre kjent med arbeidsmarkedet i Norge. Jeg hadde prøvd i over et år å finne jobb, men uten hell. Jeg tenkte derfor at det var noe jeg ikke gjorde riktig. Jeg så også på dette som en god anledning til å praktisere norsk. Når du er arbeidsledig og mye alene hjemme prater du lite norsk, og du utvikler ikke språket. I tillegg synes jeg muligheten til å møte andre i samme situasjon og høre deres erfaringer var interessant. Jeg ønsker også å delta for å vise at jeg var en person som ikke bare satt hjemme, men som aktivt prøvde å finne en jobb ved å delta i et program.

Hva har vært det beste med å være med i programmet? Å møte min mentor Elsa! Hun var så snill og så oppmuntrende. Hun ga meg så mye selvtillit, og sendte meg alltid små sms-er med oppmuntrende ord. Det andre jeg vil trekke frem er å møte mennesker fra så mange ulike kulturer. Jeg kjenner godt til europeisk kultur, men nå ble jeg introdusert for mennesker fra hele verden. Følelsen av å være en del av noe, ble også veldig viktig for meg. Når du er arbeidsledig er du mye alene og du føler deg ikke alltid som en del av samfunnet. Når du er i programmet har du noe å gjøre og se frem til. Det gir en god følelse. Sist men ikke minst, å finne en jobb. Jeg fant en fast jobb som var relevant.

Kan du fortelle om et typisk møte med din mentor?

Vi møttes typisk på en kafé i Oslo på ettermiddagen, og et møte varte i ca. en time. Først pratet vi litt løst og fast om hvordan det gikk med oss. Så begynte vi å prate om hva jeg konkret hadde gjort for å prøve å få jobb. Hvem jeg hadde kontaktet eller om jeg hadde fått et jobbintervju. Etter det kom min mentor med tips og råd, og forslag om hva jeg kunne gjøre til neste gang. Så pratet vi litt om oss selv igjen. Jeg vil si møtene var en fin balanse mellom personlige og profesjonelle.

Lærte du noe nytt?

Jeg tror det viktigste jeg lærte er at for å få intervju i Norge må man snakke om personlige ting i CV-en. Det er noe du ikke gjør i mitt hjemland. Elsa sa til meg at hun liker min personlighet, men det kan ikke arbeidsgiver se hvis du ikke forteller om det. Jeg skrev derfor at jeg var spilte volleyball og var med i styret i borettslaget. Etter det fikk jeg alltid spørsmål om volleyballen på jobbintervju. Jeg har også lært om hvordan andre innvandrere har klart seg gjennom den samme situasjonen som meg. Det var viktig for meg å høre om deres erfaringer fra jobbsøkingsprosessen. Og jeg lærte å ha håp. Det er alltid muligheter, men noen ganger glemmer man det.

Hva vil du si til andre som vurderer å bli med i programmet?

Først vil jeg si bli med og vær aktiv! Du kan ikke forvente at du få en jobb bare ved å bli med, men du må stå på selv. Programmet er en veldig god mulighet, men du må jobbe. Møt mentoren så mye som du kan og delta på seminarer. Hvis du lærer noe nytt, del det med de andre adeptene. Og vær åpen for mentors forslag!