Fattigdomshøringen 2025: Kunnskap, Erfaringer og Løsninger

I vår arrangerte Sammen om en jobb Fattigdomshøringen 2025, i samarbeid med Velferdsalliansen-EAPN.

Høringen samlet engasjerte jobbsøkere, forskere, politikere, mentorer og andre interesserte for å dele erfaringer og diskutere hvordan vi i samarbeid kan bekjempe fattigdom, diskriminering og utenforskap i arbeidslivet, med særlig fokus på høyt utdannede innvandrere.

Høringer som denne er særlig viktig med tanke på å løfte stemmene til dem som ofte ikke blir hørt.

Sam Sorodi, Larissa Julia Razniak, Sylvia Dilhani Arnesen og Melina Kello. Foto: Erlend Skarsgard Nyheim/SAJO

Diskriminering i arbeidslivet – hva vet vi? Funn fra forskningen

Åsne Danielsen fra By- og regionforskningsinstituttet (OsloMet) åpnet høringen med å presentere funn fra et pågående forskningsprosjekt i Oslo kommune. Prosjektet leveres til IMDi, som utvikler et verktøy for å kartlegge diskriminering og rasisme i norske kommuner.

Diskriminering defineres her som usaklig forskjellsbehandling. Rasisme legger i tillegg vekt på holdninger og intensjoner – ofte med en form for rangering mellom grupper.

I prosjektet finner man at høyt utdannede innvandrere rapporterer mer diskriminering – kanskje på grunn av høyere forventninger, og et mindre mangfoldig arbeidsmarked, særlig på toppen. Dette kobles til det såkalte integreringsparadokset: Jo lengre man har bodd i Norge, jo mer diskriminering rapporterer man. En mulig forklaring på dette, sier Danielsen, er at man føler seg tryggere og ser mer av urettferdigheten over tid.

Tall fra forskningsprosjektet i Oslo kommune:

• Familiegjenforening utgjør den største gruppen innvandrere i Oslo, etterfulgt av arbeidsinnvandrere og internasjonale studenter

• 47 % av innvandrere har høyere utdanning

• Innvandrere er ofte overkvalifisert for jobben de får, også etter flere år i Norge

• 26 % har opplevd diskriminering på arbeidsplassen, ofte knyttet til navn, bakgrunn eller hudfarge

Hovedfunn for forskningsprosjektet i Oslo kommune:

• Lønn henger sammen med landbakgrunn. Særlig personer med opprinnelse i land i Afrika, Midtøsten, Asia og Oseania er ofte dårligere betalt enn norskfødte med sammenlignbar utdannelse og erfaringsgrunnlag.

• Flere oppgir at de opplever å ikke få jobb pga landbakgrunn, og de mener også at navn påvirker sannsynligheten for å få jobb. Navn som typisk finnes i Afrika eller Midtøsten gir lavere sjanse for å kalles inn til intervju: en sammenheng som også nylig ble vist i en studie utført av Larsen og Midtbøen (Institute for Social Research - Open Arcive: Det etniske hierarkiet: Diskriminering på grunnlag av landbakgrunn, religion og hudfarge i det norske arbeidsmarkedet)

• Rasisme og diskriminering som oppleves på arbeidsplassen kan kalles minoritetsstress. I tillegg til vanlig stress på jobb skal må arbeidstakere med minoritetsbakgrunn også forholde seg til diskriminering: for eksempel i form av pasienter som ikke vil gå til lege med ‘utenlandsk’ navn. Dette skaper ytterligere stress. 

Tiltak som foreslås i forskningsprosjektet for Oslo kommune:

• Økt kunnskap om mangfold, rasisme og diskriminering

• Møteplasser og holdningsarbeid

• Ønske om mer bruk av "blind rekruttering", det vil si at faktorer som ofte kobles til implisitte forestillinger og (utilsiktet) diskriminering, som alder, kjønn, navn, etnisk opprinnelse, fjernes fra CV og søknadspapirer
  
  
  

Hvilke strukturelle barrierer møter høyt utdannede innvandrere i det norske arbeidsmarkedet?

Forskningsbasert kunnskap er viktig, og hjelper oss med innsikt i problemstillinger. Vi trenger imidlertid også å høre stemmene og lytte til erfaringene fra dem som kjenner problemene rundt diskriminering i arbeidsmarkedet på kroppen.

Larissa Julia Razniak og Melina Kello er tidliger mentee’er i Sammen om en jobb. Sam Sorodi og Sylvia Dilhani Arnesen er mentorer. Sammen delte de sine erfaringer og innsikt, og forsøkte å svare på hvilke strukturelle barrierer kandidater med høy utdanning og innvandrerbakgrunn møter i jobbsøkerprosessen.

Godkjenning av utdannelse og språk

Larissa er utdannet psykolog, vokste opp i Tyskland og flyttet til Norge i 2023. I dag jobber hun som karriereveileder i iFront Karriere. Da hun flyttet, tenkte hun at dette skulle gå helt fint, siden hun hadde bred erfaring fra hjemlandet, og psykologer er etterspurt i markedet. Det gikk ikke like fint som planlagt. Larissa brukte mye tid på å forstå arbeidsmarkedet, og startet med irrelevante småjobber på julemarked og i barnehage.

“Godkjenning av utdanning er en barriere for å komme i jobb,” forteller Larissa, “men selv om du får godkjenning betyr ikke det at du får relevant jobb. Jeg kjenner mange som har godkjenning men jobber i barnehage, og det var vanskelig for meg å se. Godkjenning tar lang tid, og man aner ikke hva som skjer i prosessen eller hva som skal til for å få godkjenning. Det er en ting at min utdanning ikke er lik den norske, men jeg savnet informasjon om hva som skal til for å få godkjenning?”

Også Melina er psykolog, fra Albania. Hun begynte livet i Norge med å vente 18 måneder på godkjenning av utdanning – som til slutt ikke ble godkjent.  I dag jobber Melina som programkoordinator hos Catalysts Norway.
Også hun opplevde prosessen rundt godkjenning av utdannelse som lite transparant, og hun forteller også at hun begynte å tvile på seg selv: var kompetansen hennes relevant? Måtte hun begynne helt på nytt karrieremessig? Hun opplevde stress og press, både fra Norge og hjemlandet, i tillegg til økonomiske utfordringer og manglende økonomisk selvstendighet. Melina er opptatt av at tilgang til språkopplæring ikke skal være en strukturell barriere, og ønsker seg gratis norskkurs til alle, uavhengig av visastatus. 

“Egentlig vil jeg endre hele integreringsprosessen,” forteller hun. “Jeg ønsker mer meritocracy: gi de folka som er kvalifiserte en relevant stilling basert på kompetanse og ikke basert på nasjonalitet, etnisk tilhørighet. Da ville det være plass til flere folk.”

Da Sylvia ble permittert under Covid-19, var hun plutselig aktiv jobbsøker. Hun gjorde masse research og lærte om jobbsørerprosessen, og da hun selv fikk ny jobb, bestemte hun seg for å dele egen kunnskap og erfaring fra jobbsøkerprosessen med andre ved å bli mentor i Sammen om en jobb. Sylvia har jobbet med seks mentees siden 2021.

Arbeidsgivere og erfaring

Sylvia er opptatt av at mangel på erfaring fra Norge ofte fungerer som en barriere rundt arbeidsmarkedet. 

“Arbgivere må bli flinkere til å gi folk en sjanse,” mener hun. “På den ene siden har vi kravet om norsk erfaring, på den andre har vi arbeidsgivere som ikke er villige til å gi den erfaringen. Kanskje vi kunne hatt bedre tilgang til internships for viksne innvandrere? For bare det å få en fot innafor, vil kunne åpne mange dører.”

Forebygge, mindset change og mental helse

Sammen om en jobb-mentor Sam er selv innvandrer, men med lang botid i Norge. Han er grunnlegger av A4 Coaching & Consulting AS, der han bruker 10 % av tiden på frivillig arbeid som skaper noe positivt for andre. Sam jobber mye med sykefravær og ledelse, og er en tydelig stemme i ordskiftet rundt arbeidsinkludering:

“Over 600 000 står utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som arb.markedet skriker etter folk. Tiden der man bare kan skumme fløten er over, man må gjøre en innsats for å få folk i jobb og beholde dem der,” argumenterer han, og fortsetter: “Mange av de 600 000 er mer enn kvalifiserte til å jobbe. Vi trenger mindset change hos arbeidsgivere. Hvis vi ikke får ordnet opp i dette så må man kanskje reparere i stedet.” 

Alle paneldeltagerne fra Sammen om en jobb er enige om viktigheten av mental helse, motivasjon og evne til å kunne stå i en krevende prosess. Sam forteller at mentale helseutfordringer kanskje er jobbsøkeres største utfordring, mens Melina og Larissa forteller om mentorprogrammet som et sted der de endelig følte seg sett og anerkjent som ressurspersoner, og der de fikk den støtten, praktiske informasjonen og oppmuntringen de hadde behov for. 

Hvordan løser vi utfordringene?

Kunnskap om hvordan jobbsøkerprosessen oppleves for kandidatene, er avgjørende. Men for å få til endringer, er det ikke nok med innsikt. Vi trenger at mennesker med makt til å påvirke, fronter endringsprosesser. Med andre ord, vi trenger politikere på laget. Derfor fikk vi med oss Birgit Kjerstad fra SV, Maria Qureshi fra Ap, Ismail Ali Hussein fra Venstre og Olga Marie Salen Bratthaug fra KrF.

(Lurer du på hvor det ble av Høyre, FrP, Sp og Rødt? -det blir nok en neste gang!)

Hva må til for at høyt utdannede innvandrere skal få brukt kompetansen sin?

SV og Ap er opptatt av språk og (mangel på) mangfold i rekrutteringsprosesser. 

“Språk og kommunikasjon er viktig for arbeidsgivere,” mener Birgit fra SV, og legger til at “...det er frustrerende at det ikke finnes språktilbud til arbeidsinnvandrere.”

Aps Maria Qureshi mener at “mangel på representasjon i ledelse og rekruttering kan dras med inn i rekrutteringsprosesser,” (gjennom likhetsfellen*) og at “vi er nødt til å ha næringslivet med oss i denne utviklingen. For eksempel ved å sørge for mer mangfold i ledelsen som en god start.”

Ismail Ali Hussein fra Venstre mener at norsk ‘språkproteksjonisme’ kan være et hinder i jobbsøkerprosesser. Han er dessuten opptatt av hvordan bosettingsmøsntre kan virke som barrierer for integrering: 

“Bosetting av flyktninger kan ikke være distriktspolitikk og vi kan ikke sende flyktninger til disktriktene fordi de mangler folk.” 

Olga Marie Salen Bratthaug fra KrF er opptatt av at det er lønnsomt for alle å få folk i jobb og at dette er en oppgave som må løses i samarbeid mellom privat, offentlig og frivillig sektor, men samtidig er hun tydelig på at vi skal beskytte rammene rundt arbeidslivet:

“Folk vil ikke ha midlertidige stillinger, arbeid er frihet og trygghet og vi bør hegne om det ryddige arbeidslivet vi har heller enn å endre på rammene og senke standarden.”

Her er Ismail uenig, og ønsker seg snarere mer tilgang til midlertidige stillinger, som han mener kan gjøre det mindre risikofylt, og dermed lettere, å ansette kandidater som kanskje ikke er ‘perfekte’.

Oppsummering

Å svare på spørsmålet ‘hva vil dere som politikere gjøre for å løse et problem’ er vanskelig. Men det er viktig at spørsmålene stilles, at stemmene høres, og at samtalene tas. Selv når en ikke får tydelige svar. 

Fattigdomshøringen 2025 viste hvor komplekst problemet er, og hvor viktig det er å lytte til dem som står midt i det. Veien videre krever mer enn tiltak: det krever endringer i holdninger, systemer og politikk. Stemmer som Larissa, Melina, Sylvia og Sam minner oss på at det handler om mennesker. Deres kompetanse er en ressurs vi ikke har råd til å kaste bort.